test
test
Affy Language switcher

Publisert den 8. mars, 2016 | av Emilie Sandell

0

Valentourettes

Tuntreet FERDIG tt TIL NETT-19b

12. februar fyltes Festsalen av dedikerte fans som sang med til gamle Jokkelåter. Sangene ble fremført av Valentourettes, som er en sammenslåing av de to bandene Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes. 

 

Valentourettes ble danna i 2003, tre år etter Joachim «Jokke» Nielsens bortgang, med hensikt å blåse liv i sangene hans. Det er tredje gang de spiller på Samfunnet, og bandet nærmer seg nå 400 oppdrag. Bandet består av Petter Pogo på bass, Runar «Kula» Johannesen på trommer, gitarlegenden Petter Baarli og den garva rockevokalisten Tarjei Foshaug.

Tuntreets utsendte er så heldige å få et intervju med bandet før konserten. Vi slår oss ned i sofaen backstage, blant whiskeyflasker, ølbokser og svartkledde menn med tatoveringer og diskré eyeliner. Jeg finner fram båndopptaker-appen på iPoden, og Petter Pogo kommenterer at det var lurt, så slipper de å bli sitert feil som vanlig. Dessverre viste båndopptakeren seg å bare ta opp første minutt av intervjuet på nesten en time, men ut ifra stikkord og hukommelse skal jeg prøve å videreformidle vårt møte med rockerne best mulig.

Jeg lurer på hvor lenge de skal holde på med Valentourettes, og de sier at de holder på så lenge det er gøy, så lenge de har det fint. Kanskje alltid! Låtene er tidløse, og det er mange som vil oppleve Jokkes sanger live, både de eldre som fikk oppleve Jokke i live, og unge som har oppdaget musikken i ettertid. Tarjei liker best å synge Alt kan repareres og de andres favoritter er Øl, Jeg er redd, Verdiløse menn og Bestevenner.  Jeg spør om de blir lei av å spille de samme gamle sangene om igjen. Har dere vurdert å lage noe nytt? «Nei, det ville blitt feil», konstaterer Baarli. «Vi kunne laget ny musikk sammen, vi fire, men ikke som Valentourettes. Vi spiller Jokkes sanger, det blir vi aldri lei av. Sangene lever videre gjennom dette bandet. Vi gjør akkurat det vi vil, i Jokkes ånd.»

Et liv i musikkbransjen har alltid vært en selvfølge. Hvis de derimot måtte velge noe annet ville Baarli enten vært baker eller damesykkel-sete, men nevner at han sannsynligvis bare hadde vært en samfunnsbyrde. Pogo ville blitt dyrlege. Foshaug, eneste i bandet som har studert, ville vært sykepleier. Baarli forteller at det er nettopp derfor Foshaug ble med, det er alltid lurt å ha en sykepleier i bandet i tilfelle noe skjer. At han i tillegg kan synge var bare et stort pluss. «Neida, men hyr mannen først, så musikeren.» Om de skulle studert på Ås, ville noen studert fornybar energi, mens Baarli ville blitt drivhusekspert. Pogo holder fast på dyrlege. Tuntreets fotograf begynner å blø neseblod og jeg benytter anledningen til å be om livsråd. «Ikke lytt til gode råd» sier Pogo. «Sov til du våkner … Og ikke mobb» sier Baarli. Foshaugs beste råd er «Gjør det som gjør deg glad». Dette noteres.

På spørsmål om hvordan det er å være rockere nå i forhold til på åttitallet, svarer bandet at det er mer lettvint nå. «Det er bedre anlegg overalt, vi slipper å drasse med vårt eget. Dessuten liker alle rock nå, før var det mer nisje.» Forundret svarer jeg at jeg trodde rock var mer populært før. «Neida, det var ikke det. Om vi satt på Iggy på fest holdt folk for øra og ba oss skru av! Nå er publikum så blanda, unge og gamle, foreldre som tar med barna sine. I tillegg er det en del jenter på konsertene nå, det var sjeldnere før», forteller Foshaug.

Jeg spør hva det rareste de har opplevd i bransjen er, og de nevner blant annet «å drite på dassen til Rod Stewart», «spise frokost med Slash», og å «være med i oppsetningen Verdiløse menn på Nasjonalteateret». Jeg blir servert mange morsomme historier fra deres lange liv i bransjen, og det er ingen tvil om at disse mennene har opplevd mye sprøtt. De sier de er rockere på heltid, og det kommer tydelig fram hvor stor kjærlighet de har for musikk og for hverandre, og særlig for Jokke. De viser seg å være en gjeng fulle av gode verdier. De elsker å spille, og de elsker å høre på «god musikk i alle sjangere». I sommer spiller de på festivalene Spydeberg Rock Festival, Rondaståk og Buktafestivalen.

Etter nesten en time i sofaen med Valentourettes er jeg blitt fan, og får signert armen min med sprittusj før jeg takker for meg. Tre kvarter senere fylles Festsalen opp idet Valentourettes entrer scena. Petter Baarli med sigarett i munnen og den karakteristiske hatten på hodet. Pogo med bassen klar og Kula bak trommesettet. Tarjei griper mikrofonen og de starter å spille. Ut i salen runger sangene verken de eller vi noensinne blir lei av, musikken som sørger for at Jokke og norsk rock lever videre. 

 

del 2


About the Author



Comments are closed.

Back to Top ↑


Back to Top ↑