test
test
Affy Language switcher

Publisert den 24. mai, 2018 | av Halvor Ekeland

0

Spising på lesesalen

Svetten pipler fram på pannen, håndflatene er klamme og hjertet dunker hardt mot ribbeinet. Jeg sitter på lesesalen med en matboks mellom hendene og stirrer på skiltet på døren. Det ber meg spesifikt om å være stille. Det har jeg ikke tenkt å være.

I disse eksamenstider er det folksomt på lesesalene. Det pugges iherdig, og det er viktig å ha arbeidsro. Men det er jo også viktig å spise, og dette gjøres i stor grad på lesesalen, noe som ikke alltid foregår knaskefritt. Med meg i dag har jeg med meg et utvalg mat jeg skal innta under oppholdet mitt på lesesalen. Maten er nøye utvalgt etter diskusjon med et panel slafse-og-knaske-eksperter, og planen er å eskalere til jeg blir kastet ut.

Jeg begynner med gulrøttene. Mens jeg tygger med lukket munn kikker jeg rundt meg, noe som viser seg å ikke være så lett på grunn av skilleveggene. Jeg teller 5 andre mennesker, en med hodetelefoner. Den nærmeste kikker opp, men det er nok fordi jeg på dette tidspunktet halvveis har reist meg og strekker halsen som en skilpadde. Jeg smiler vagt og setter meg igjen. Med stolen på maks høyde skimter jeg de fleste andre akkurat. Gulroten er borte og ingen reaksjon. Neste er knekkebrød. De ligger også i matboksen. Knas, tygg, tygg.. Ingen ser opp. Virkelig? Studenter er for tålmodige. Jeg åpner munnen demonstrativt og tygger litt mer. Hun ved siden av meg skyter meg et kort blikk. Tilfreds fortsetter jeg å tygge slik. Hun ser ikke på meg igjen. Ingen andre heller. Faen da. Må jeg dra fram tungskytsen?

Jeg fisker fram en ball som ligger i en brødpose. Ballen er av matpapir, og oppi ligger oppkuttet eple. Oh yes. Jeg leker ikke irritasjonsmoment. Jeg angrer med en gang jeg drar den fra hverandre. Herregud som det bråker. Ingen ser opp. Asså.. Jeg rasler litt ekstra, litt for lenge sånn som han på kino bak deg som bare aldri finner den forbanna chipsen han skal ha fra posen. To stk ser opp, deriblant han med hodetelefonene! Yay! Han må høre på lav musikk.. Jeg plukker opp en eplebit og biter av. Spiser med munnen åpen. Nå har jeg dem på gli, så nå får det bare stå til. Hun ved siden av meg begynner å riste med benet og kremter. Jeg smiler til henne når hun ser på meg. Hun smiler tilbake. Hva skjer med verden, folk er for høflige blitt. Jeg vil jo ikke sitte her og ødelegge for mye av dagen deres, og kjenner at jeg angrer. Jeg bestemmer meg for å hoppe over potetgullet jeg har med og går rett på finalen. Etter å ha raslet sammen matpakkepapiret i en liten evighet til et par hark fra borti hjørnet finner jeg fram plommen. Dette er den hellige gralen av slafs. Jeg pusser den lenge for å la roen senke seg, før jeg setter tenna i og river ut et kjøttstykke som en sulten bikkje, med så mye lyd jeg klarer. Lyden minner om en blanding av ungdommer som kliner og opstaking av rør med sugekopp. Jeg smatter fornøyd, komisk mye, og må jobbe med meg selv for å ikke miste pokerfjeset eller feige ut.

Plutselig spretter det opp et hodet over kanten på veggen min, et testsubjekt jeg ikke har sett før. Hun har på seg øreplugger og har dratt den ene ut. Hun ber meg hyggelig og noe krast, om det er mulig for meg å spise den plommen utenfor. Jeg setter opp en overrasket mine og beklager så mye mens jeg ser rundt meg for å se om flere slenger seg på. Hun ved siden av meg og hodetelefonene sitter i tilsynelatende dyp konsentrasjon. To borti hjørnet sender hverandre et kort blikk. Jeg innser at dette er det beste jeg får av reaksjon, og jeg ble jo teknisk sett kastet ut, så jeg pakker sammen og drar, med ekte skam i brystet.

 

Hva kan du gjøre for å være en god lesesalpartner?

Tommelfingerregelen er å ikke lage lyd. Hvis du må spise og du har med deg noe hardt, vått eller raslete, gå ut. Hvis du er en av dem som synes det er vanskelig å vite hva som bråker og når du bør gå ut, gå heller ut en gang for mye. Og husk, øving gjør mester!

 

Hva kan du gjøre hvis noen spiser for høyt på lesesalen?

All teori tilsier at det beste vil være å be vedkommende høflig om å gå eller slutte. I praksis er dette ofte ikke gjennomførbart, fordi studentene er skrikende konfliksky. Dette åpner for en rekke differentialtilnærminger, som kan deles inn i tre grupper:

 

Passiv- aggresjon

Send stygge blikk, så lenge om gangen og så ofte du tør. Er du ekstra feig, kan du be de rundt deg om å hjelpe deg å stirre på gomleren. Dette fungerer godt hvis gomleren har ålreite sosiale antenner, men det er desverre ikke alltid de er rustfrie, de som spiser kjip mat på lesesalen. Kremting, hosting, tapping med fingre og slike audielle signaler kan også hjelpe.

 

Aktiv- aggresjon

Dersom gomleren er ekstra tett i pappen, kan det være det eneste som hjelper er å si ifra. Dersom du er konfliktsky, kan du la det gå litt for lang tid før du ragerer og så gjemme usikkerheten din bak sinne. Her har du flere muligheter. En klassiker er å pakke sakene på voldsomt vis for så å storme ut. Dette fungerer fint for deg, som kan reagere, men slippe klein stemning etterpå, men det oppdrar ikke de som spiser. Alternativt kan du reise deg opp og henge ut vedkommende i plenum med et retorisk spørsmål omhandlende hvorvidt det faktisk går an å ete så jævla høylytt. Det pleier å gjøre susen. Denne fungerer best dersom du har noen bekjente ved siden av deg som kan gi deg en støttende high-five etterpå.

 

Ignorering

En personlig favoritt. Det går over, bare pust og lid i stillhet til vedkommende finner det for godt å slutte å ernære seg selv. Underhold deg selv med å se for deg at de setter maten i halsen, eller om du er i bedre humør kan du forsøke å empatisere med vedkommende og undre over hva slags traume som har skjedd i barndommen for at de skal ha så elendig forståelse for lesesaler som voksne. Jeg forsøkte hjemme med egne hodetelefoner etter forsøket, og støy- utlignende hodetelefoner fjerner slafsing og prating godt, så det er en sikker vinner. De er dessverre ikke idiotsikre, og vil plukke opp den dype rasletonen i matpapir og chipsposer. Da må du trolig ty til ignorererens sterkeste taktikk, nemlig å rolig gå fra lesesalen uten å være til bry for noen.

 

Hva skal du gjøre hvis du ønsker å ødelegge for alle andre?

Nøkkelen til matbasert forstyrring ligger i kreativiteten. Ikke vær redd for å bruke hele spekteret mat har å by på, og ikke begrens deg til en ting. Lyder som knasking og rasling er plagsomme, men det er slafsingen som er den klare vinneren. Denne kan også kombineres med stønning og tung nesepusting. Slafsing er derimot så åpenbart og unødvendig at det er lettere å bli arrestert på det. For å kunne plage så lenge som mulig, kan du ta med deg illeluktende mat. Det sitter lenger inne for folk å irrettesette deg for at maten din lukter vondt, det grenser til uhøflig. Dermed vil de heller lide i taushet mens du spiser knekkebrød med varm hummus og 2 dager gammel makrell i tomat i fred. Kan du varme noe i en mikro, gjør det. Alltid. Bruk også imponerende lang tid på å pakke ut maten og fortære den, men dersom du valgte illeluktende mat så ikke pakk det vekk med det første. Har du det pakket i i matpapir, kan du heller flytte det tomme papiret rundt på pulten din med jevne mellomrom.


About the Author



Comments are closed.

Back to Top ↑


Back to Top ↑