test
test
Affy Language switcher

Publisert den 8. april, 2018 | av Halvor Ekeland

Vil skrote karakterer

Finnes det mer mellom A og F enn det vi ser? 

  

Prorektor ved NMBU, Solve Sæbø, skrev i Aftenposten at universitetene må skrote karakterene. Rundt kronikken har det blusset opp en veldig debatt, og Gaute Einevoll er en av de som er uenige med Sæbø. I regi av Tuntreet møtes de for å diskutere utfordringene rundt karakterer og undervisning i dag og i framtiden. 

 

Ønsker debatt 

Solve Sæbø, Prorektor for utdanning ved NMBU

«Den artikkelen er satt noe på spissen» smiler Solve Sæbø når vi har fått satt oss ned. Den var skrevet for å skape debatt om karaktergivende eksamen og undervisningsformen vi har, og Sæbø forsikrer oss om at det slett ikke er slik at NMBU ønsker å kaste karakterene over bord til høsten. Han vil ha fokus vekk fra dem og over på læring. Sæbø mener at læringsutbytte er drevet mer av indre enn ytre motivasjon: «En karakterskala, det tenker jeg på som en ytre motivasjonsfaktor, mens interesse – ønske om å dykke ned i noe av ren pur nysgjerrighet og glede – det er en indre motivasjon.» Sakens kjerne for hans del er om det er mulig å lage studier som vekker indre motivasjon for å lære, og heller slutte å sette karakterene som et mål i seg selv. Studenten er avhengig av gode karakterer, men er det å jage etter gode karakterer det rette målet for en student? «Alle ønsker å gå ut fra universitetet her med så gode karakterer som mulig. Men jeg ønsker at studentene skal gå ut med så god lærdom som mulig, og det er ikke alltid de to henger helt sammen.» sier Sæbø, noe fortvilet.  

 

Hva motiverer uten karakterer? 

Gaute Einevoll, Professor Fakultet for realfag og teknologi, Ingeniørvitenskap

Både Sæbø og Gaute snakker om menneskets natur. Vi er bedagelige, og gjør ikke mer enn vi må. Sæbø peker på at det å motiveres kun av ytre faktorer dermed gjør at man legger ned minimal innsats. Gaute mener at hvis ikke innsatsen vår blir synliggjort og belønnet, legger vi ikke inn en stor innsats: «Karakterer er en konkret tilbakemelding på at du har lagt inn en innsats.» sier Einevoll. Han mener altså at karakterene har mye å si på motivasjonen. Når han var yngre var de intensive periodene før eksamen veldig viktige for at han fikk ting til å falle på plass. Uten eksamensperiodene ville nok læringsutbyttet vært lavere, for ellers hadde han ikke vært særlig motivert for å lese i de maidagene, humrer han. Sæbø svarer at med riktig engasjerende langsgående oppgave hadde han nok vært motivert selv i mai. Begge er altså enige om at man trenger en konkret tilbakemelding, men hvorvidt dette behøver å være en karakterskala eller ei er det verre med. 

 

Vil fange de kreative 

Sæbø mener at fokuset må vekk fra karakterene for å få alle personlighetstyper med.  Han har lyst til å få flere kreative fram til forskningsfronten, der tankemåten deres er en god ressurs. Det å sitte i et auditorium i tradisjonell forelesning er slett ikke for alle, mener Sæbø. De som er kreative kjeder seg straks de skjønner noe; de vil ikke repetere og forelesningsformen oppfordrer dem ikke til det. Einevoll spiller inn at med så mye stoff man må gjennom på kort tid, ser han ikke egentlig noen behagelig og enkel måte å få inn dette på utenom forelesninger. Sæbø mener at det må vi bare finne, fordi rutinemessig rigid læring gjør at de mister motivasjonen. Han er enig med Einevoll om at drilling er viktig, men de må motiveres hardt om de skal orke: «Kreative folk gjør ikke nødvendigvis det de blir bedt om bare fordi de blir bedt om det, de må ha en motivasjon og jeg tror rett og slett at karakter i seg sjøl er ikke god nok motivasjon for dem. De må ha en genuin interesse for noe.» Det å ha karaktersystemet som en endelig dom kan også kan være skummelt. Frykt er veldig hemmende for læring.  

 

Lurer systemet 

Der Sæbø mener at karakteren kan bli et mål i seg selv, mener altså Einevoll at det å gjøre det bra på en godt laget eksamen betyr at man har lært noe. Som statistiker jobber Solve mye med å tilpasse modeller for å predikere bra, og han ser at dette er også studentene gode på. I hans erfaring finner de fort ut ordlyder i eksamener og hvordan ting måles, og tilpasser seg deretter. Med det frykter han at studentene tilpasser seg måleskalaen, slik han skrev i kronikken. I hans fag er det mange som står med glans uten å egentlig forstå hva en T-test er. De har bare lært at når dataene ser slik og slik ut, så skal de bruke den og den formelen, men de har innerst inne ikke skjønt det, forteller Sæbø. Dette kjenner ikke Einevoll seg igjen i i fag han er kjent med, og sier at de som klarer seg bra på eksamen er de som har skjønt viktige elementer i faget. Er det ikke slik, så må man endre på eksamenen. Det vil dessuten alltid være ting man ikke får med seg, sier Einevoll, men det å gjøre det bra på eksamen er likevel et mål på faglig fremgang, et steg på veien.  

 

Ut i arbeidslivet 

Hittil har det vært mye snakk om undervisningsformer, og hvordan disse kan endres for å bedre læring og trivsel. Begge er enige om at dette er viktig, men Sæbøs karakterfrie drøm er og blir Einevolls mareritt. Han mener at hvis vi ikke kommuniserer til arbeidslivet hvem som har lært mye, vil det få uheldige konsekvenser. «Gode karakterer har vært en mekanisme for sosial mobilitet i samfunnet, og alternativet til karakterer er kjennskap, trynefaktor og nepotisme.» Karakterer er rettferdig og anonymt satt på eksamen, det er i alle fall samme skala for alle, mener Einevoll: «Folk vil uansett måtte rangeres når en søker jobber eller stipender, spørsmålet er bare med basis i hva. Uten karakterer vil det være vanskelig å rangere på basis av faglig kunnskap.» 

Sæbø svarer at arbeidslivet ser mindre og mindre på karakterer. De grovsiler søkere og deretter vil de vite hva søkeren har gjort og kan. Han foreslår at et alternativ til karakterer ut i arbeidslivet er å la arbeidsgiver teste søkeren sin. Da kan det være mulig å se på hvilke relevante fag de har og gi dem en test. Da flytter vi testingsansvaret fra akademia til næringslivet, og dette blir allerede gjort flere steder. 

 

Gjennomførbart i realfag? 

Karakterkast eller ei, å endre undervisningsformen til mer kontinuerlig vurdering er noe begge ser ut til å ønske – men er det gjennomførbart i realfagene? Einevoll viser til at universiteter i Danmark strever med å få til prosjektbasert undervisning i nettopp grunnleggende realfag. Han er enig med Sæbø om at det er nyttig, men mener det i så fall vil være bedre på høyere nivåer, og at man heller får prøve å motivere studenter i grunnleggende fag i fremtidig bruk av kunnskapen. Her har også Sæbø et eksempel om et kurs i astrofysikk på UIO hvor studentene skulle lære seg alt de trengte for å kunne sende en rakett fra en planet til en annen og lande trygt. På slutten av kurset trykket de på knappen og så om det gikk. Fikk de raketten til å lande så hadde de jo skjønt det de skulle, mener Sæbø. Han er uenig med at dette bare går på mer spesialiserte kurs, men mener det er gjennomførbart på grunnleggende realfag, så lenge man finner riktig nivå. 

 

Vitenskapelig fremgangsmåte 

Det slår Einevoll at begge sitter med erfaring fra forskning på ditt og datt, men når det kommer til hvordan undervisning skal gjøres har det ikke vært noen tradisjon å støtte seg på empiriske studier. Istedenfor er dette gjerne noe man baserer på subjektive oppfatninger. Kanskje om man har en litt mer systematisk tilnærming, kan man finne fram til de beste løsningene og bygge sten på sten, istedenfor at det blir endring nærmest for endringens skyld hvert femte år, drømmer Einevoll. 

Her er det i alle fall gode nyheter. Læringssenteret på NMBU utlyser hvert år midler til fem-seks prosjekter de ønsker å forske på angående undervisning, kan Sæbø opplyse, og i år skal det forskes på vurderingsformer og hvordan de fungerer på læring. Dessuten skal det innføres et meritteringssystem for fremragende undervisere på NMBU og alle andre høyere utdanningssteder innen 2019, og dette er basert på vitenskapelige prinsipper. Det ligger også et forslag framme om at de som skal ansettes i førsteamanuensis- og professorstillinger skal ha større krav til pedagogisk kompetanse. Alt i alt ser det ut til at det trekkes mer forskning og engasjement inn i oppsett av undervisningsformen. Det kan igjen bety at vi studenter får et mer nyansert tilbud med langsgående vurdering og dette kan igjen være et steg i retningen av Sæbøs drøm: «Greier vi å lage prosjektoppgaver eller langsgående oppgaver som skaper engasjement og interesse for å jobbe med faget…ja, så tror jeg nesten ikke vi trenger karakterer jeg, hvis vi bare vekker den interessen.» Så får vi håpe at om det skjer, finnes det alternativer til Einevolls spådom om trynefaktor i arbeidslivet. 


Journalist og illustratør:  Kaja Mie Botnen

 


About the Author



Back to Top ↑


Back to Top ↑