Jeg hater mellommenn.
Jeg hater mellommenn.
Skribent: Tord Kristian F. Andersen
Illustratør: Anna Bjørke
*Et rotskudd er en meningsbærende tekst skrevet av et redaksjonsmedlem i Tuntréet og gir uttrykk for skribentens personlige meninger.
Du vet typen, de som står mellom deg og de som faktisk kan hjelpe deg. Jeg har stor forståelse for behovet for sekretærer, managere, og generelt folk som kan svare på andres vegne når kalenderen er alt for full allerede. Problemet kommer når de begynner å svare på sine egne vegne framfor de de representerer. La meg gi deg et eksempel:
I 2011 ønsket den folkekjære parodiartisten Alfred ‘Weird Al’ Yankovic å lage en parodi av Stefani ‘Lady Gaga’ Germanotta sin sang “Born This Way”. Som en formalitet ba han om tillatelse om dette gjennom manageren til Lady Gaga, men fikk nei. Han ga den derfor ut som en gratis bonussang på nett i stedet. Det var på dette tidspunktet Lady Gaga oppdaget parodien; hun ble aldri fortalt om det av manageren. Gaga ga Weird Al klarsignal etter dette, og sangen ble inkludert i det planlagte albumet likevel.
Hva har manageren egentlig bidratt til her? De har ikke bidratt til noe positivt i verden, de har bare forsøkt å stoppe noe.
Liker mellommenn bare å være vanskelige? Gir det dem en følelse av eufori?
Noen ganger er det selvfølgelig slik at en person med makt eller popularitet gjemmer seg bak mellommenns avgjørelser så de slipper å gå ned i søla selv. Det er heller ikke noe jeg setter pris på, men det er ikke nødvendigvis det jeg snakker om her.
Jeg har vært journalist i Tuntréet i en stund nå. Jeg har vært gjennom en rekke hendelser der en propp løsner i øyeblikket man kommer i direktekontakt med de man egentlig vil snakke med. Ofte kommer de særeste forespørslene, de urimelig strenge kravene og den største mangelen på bakkekontakt fra mellommennene deres. Bare fordi man ønsker et intervju, eller Gud forby en kjapp kommentar om noe folk har som jobb.
Mellommenn har makt, rettere sagt, makten til å si nei. Makten til å stoppe prosesser slik at personene man faktisk skulle hatt tak i aldri får vite noe. Som en flaskehals til verdiskapning
Er det virkelig så vanskelig å få tak i noen som er på samme bølgelengde, og som vet hva sjefen ville sagt ja til og ikke? Hvorfor skjuler de disse samtalene for personene de er mellommenn for? Er det en form for beskyttelse i deres øyne? Eller er det snevet av makt som går til hodet på dem? Er det en sabotasje overfor de som faktisk vil gjøre noe positivt i verden?
Ikke vet jeg.
Alt jeg vet er at mellommenn står mellom meg og de som kan gjøre en forskjell, og de er ikke villige til å la oss bli hørt.
Er du en mellommann? Lær deg å gjøre jobben din, i stedet for å være en mellommann til ingenting
