NORGES AVGJØRELSE OM GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN:

Norge, landet med fantastiske fjorder, fabelaktige skiutøvere, legendariske vikinger og nå tydeligvis gruvedrift på havbunnen. Norge har valgt å gi letetillatelser for gruvedrift i Barentshavet og i Grønlandshavet, til tross for betydelig motstand fra offentligheten og ikke-statlige organisasjoner. Hvem trenger uberørte havbunner når man kan utvinne kobber, sink, kobolt og uran? Ifølge en fersk ressursanalyse gjort av Sokkeldirektoratet har millioner av mineralreserver blitt funnet i de norske delene av den arktiske havbunnen. Advarslene og forholdsreglene uttrykt av en rekke miljøvernere samt vurderingen fra den norske regjeringens egne miljødirektorat, som fremhever de potensielle konsekvensene av slike aktiviteter, falt på døve ører. Norges entusiasme for å grave opp disse mineralene virker dypere enn selve havet. Det er nesten som om de har funnet gull! Oj, beklager, jeg mente kobolt.

La oss ikke lure oss selv, dette er ikke å stikke fingeren i jorda for å se hvordan jorda er. Disse inngrepene ville garantert fortsatt videre etter utforskningsfasen, og ville ikke blitt begrenset til et lite område. Det representerer bare toppen av et massivt isfjell som plager den norske miljøpolitikken. Det er som om de så på oppstyret rundt de kontroversielle, menneskerettighetsbrytende vindparkene på Fosen og sa: “Hold ølen min!”

Selv om en sånn avgjørelse skuffer, bør det ikke komme som en overraskelse når vi ser på hvordan retningslinjer blir laget. I teorien følger den offentlige prosessen et fint forløp, som starter med å sette dagsorden, formulering, tilpassing og tilbakemeldinger. Men vi må innse at realiteten er mye mer rotete enn det. Istedenfor en fin prosess, har vi en vill gjeng med spillere på forskjellige maktnivå som trekker i trådene. De med mest å si får ta alle valgene om hva som settes på agendaen. Det er derfor aksjeeiere ofte går sammen i koalisjoner for å øke deres politiske muskler, noen ganger uten at de selv er klar over det. Og ja, det er som oftest én aktør som overskygger de andre.

I vårt tilfelle var fanklubben for gruvedrift på havbunnen de som dominerte. Det resulterte i valget om å tillate leting på havbunnen i Norge. Men, dette kom ikke som et resultat av kun formelle koalisjoner, avtaler og bakromsforhandlinger mellom partier som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre. Under overflaten av disse koalisjonene har det vært en kamp om narrativene som former hvordan vi tolker saker. Dette har stor påvirkning på hvordan vi reagerer på disse problemene. I den offentlige norske politikken er det rådende narrativet at man omfavner idealer som grønn vekst, bærekraftig utvikling og avkarbonisering gjennom teknologi og forvaltning som viktige løsninger på miljøforringelse. For eksempel sier Norges energiminister at behovet for å kutte utslipp er grunnen til at vi må utvinne mineraler fra havbunnen. Uheldigvis er dette narrativet omfavnet av de fleste politiske partiene i Norge, som dermed legger til rette for at gruvedrift på havbunnen blir en del av det såkalte grønne skiftet. Til og med partier som Miljøpartiet de Grønne, som er imot gruvedriften, er innviklet i disse normative prinsippene.

Vi sitter fast i det vi kan kalle en dårlig religion. Vi synger vakre sanger om bærekraft mens vi borrer dypere enn noensinne. For å si det enkelt, i dette trossystemet betyr ikke avkarbonisering å redusere utslipp og skalere ned, men heller økonomisk vekst med et dryss av resirkulering og en dash elektriske biler. Så spørsmålet er: hvordan endte vi stående fast i denne dårlige religionen? Kriser og den offentlige oppfatningen av problemer åpner ofte opp for politiske skifter. Se på klimaendringer, for eksempel. Vi (eller i alle fall noen av oss) har visst at vi må handle for å redusere klimaendringene og dette betydde å endre politikken fra det vanlige. Istedenfor å takle det rett på sak, fikk vekst-elskere på strategisk vis gjort grønn vekst og bærekraftig utvikling til politiske løsninger for miljøødeleggelser. I mellomtiden ble andre alternativ tilsidesatt frem til neste mulighet kommer. Dette er grunnen til at gruvedrift på havbunnen er i søkelyset som en politisk løsning, mens løsninger utpekt av ikke-vekst-tenkere aldri ser dagens lys.

I tillegg til det styres også politikken av et slags moment, en motstand til drastiske skift av retning. Se for eksempel på fossilt brennstoff, som er et klart bilde på dette momentet. På tross av å vite veldig godt hvor mye det haster å fase ut fossile brennstoff, hindres vi av store investeringer inn i denne industrien. Dette resulterer i en baneavhengighet som har gjort skiftet til andre energikilder mer komplisert. Den siste tingen vi vil ha er enda en farlig baneavhengighet med voldsomme økologiske konsekvenser. Beklageligvis, har vår urokkelige streben etter økonomisk vekst, ofte pyntet med bærekraftretorikk, ledet oss ned en vei hvor vi ofte er låst til veldig spesifikke politiske retninger. Norges eventyrlyst for gruvedrift på havbunnen kan være enda et steg som knytter oss mer mot denne skadelige retningen.

Så, her er vi! Norge omfavner marin gruvedrift som om det er en universalmedisin for alle våre problem. Denne avgjørelsen kan ikke skilles fra vår dårlige religion, som er full av feilaktige antakelser og anti-økologiske verdier. Denne avgjørelsen burde være en rystelse som stopper oss fra å fortsette i retningen av vår nye politikk, utformet som respons på miljøutfordringene. Kanskje kan vi bruke denne utfordringen som en mulighet til å velte det fremherskende alteret for endeløs vekst, og skape rom slik at alternative politiske retninger endelig kan ta mikrofonen.

NORGES AVGJØRELSE OM GRUVEDRIFT PÅ HAVBUNNEN: NOK EN FORVENTET SKUFFELSE