KUNSTEN Å GRINERUNKE
KUNSTEN Å GRINERUNKE
…er min favorittartikkel fra Tuntréet gjennom tidene. “Kunsten å grinerunke” er et produkt fra 2009, fra den tiden Tuntréet var alt annet enn en ‘anstendig, seriøs publikasjon’, og teksten leverer akkurat det man forventer av den. En guide om hvordan man får til en ordentlig grinerunk.
Journalist: Elina Turbina
Fotograf: Tord Kristian F. Andersen
Universitas er Norges største studentavis, og den kommer ut hver uke (tror jeg, jeg velger å ikke faktasjekke). De har en redaktør som er ansatt på fulltid, som ikke alltid er student en gang (og hva er det da som egentlig gjør det til en ‘student’-avis?). Sammen med redaktøren får de ansatte betalt for å underholde alle Oslo sine studenter med praktisk talt ethvert tema studentene interesserer seg for. Det er en veldig spennende oppgave som innebærer ganske mye ansvar! Å være den største studentavisa er å holde standarden for hva studentjournalistikk skal være i Norge.
Tuntréet har prøvd flere ulike utgivelsesformater før dagens variant ble innført. Som et magasin som gis ut hver tredje uke gjennom semesteret, er det de helt frivillige ansattes oppgave å underholde alle Ås-studenter. Kun med gratis filterkaffe og vafler i lønn. Redaktørene våre blir valgt på Samfunnets Generalforsamling, og de fortsetter å studere på fulltid samtidig. Det tilbys heller ingen journalistutdannelse ved dette universitetet; vi lærer ved å prøve og feile. Og på tross av dette gjør Tuntréet akkurat det et studentmagasin skal gjøre: Vi fanger studentlivet i Ås i øyeblikket.
Å være en del av redaksjonen er å brainstorme, diskutere, stille spørsmål, eksperimentere, samarbeide og passe på at arbeidet ditt er i tråd med verdiene til publikasjonen du er en del av. I et magasin, til forskjell fra en avis, kan du gjøre mye mer enn å fokusere på å dekke siste nytt.
Mer tid mellom hver utgivelse gir tid til faktasjekk og sitatsjekk. Selv om alle gjør feil fra tid til annen, er dette gjerne en mer forhastet prosess i en avis på grunn av tidsaspektet.
Så… er det derfor Universitas fortsetter å være respektløse mot andre studentpublikasjoner år etter år? Er det mangel på tid som gjør at de ansatte ikke forstår forskjellen mellom deres publikasjon og de som finnes i andre studentbyer? Er det mangel på tid som gjør at Universitas misforstår hva slags kaliber de opererer med sammenliknet med utgivelser som Tuntréet? Er det mangel på tid eller materiale som får dem til å håne våre frivillige skribenter, intervjuobjektene våre eller temaene vi velger å ta opp i utgavene våre?
Lukk ikke øynene, norske student!
Vi må også diskutere internasjonale stemmer i studentpublikasjoner. Som en som ikke skriver så godt norsk enda har jeg fått gleden av å få skrive for Tuntréet på engelsk. Jeg ble dessuten ikke bedt om å holde meg til å anmelde pizzaen i kantinene på Campus. Jeg ble oppmuntret til å skrive om det norske samfunnet og (student-) politikk, og sakene mine har blitt presentert i hver eneste utgave jeg har skrevet for. Og hvis vi får høre om internasjonale i Universitas er det fortsatt fra en norsk journalists perspektiv.
Vi er takknemlige for den viktige politiske jobben hver studentpublikasjon gjør gjennom diskusjonstemaene de tar opp og fortsetter å rette søkelyset mot. Det er aldri riktig å holde seg apolitisk bare fordi man har muligheten. Tvert imot: studenter (og andre) må bruke stemmen sin til å stille spørsmål ved narrativ som bidrar til å opprettholde ulikhet. Universitas er en fantastisk plattform for slike diskusjoner. Hvorfor kaster de da bort spalteplass på sitt veslevoksne syn på studentjournalistikk istedenfor å gi den til for eksempel internasjonale studenter og deres bekymringer?
Ved å trykke ned andre studentpublikasjoner skaper Universitas et hierarki hvor de er på toppen.
Ved å gi spalteplass til tekst som bryter med prinsippene i Vær varsom-plakaten som de har forpliktet seg til å følge, lager Universitas et hierarki der det å be andre studentpublikasjoner om å legge ned blir sett på som den riktige finansielle investeringen for SiO. Er dette nivået vi skal legge oss på i redaksjonene våre?
Når jeg tenker på artikkelen “Kunsten å grinerunke”, tenker jeg på selvbevisstheten og ironien forfatteren tar i bruk i diskusjonen om studentenes mislykkede forføringsforsøk. Han spyr ikke ut om hvitløken han spiste før vorset, alkoholinntaket til en jente som ikke vil ligge med ham, eller salgskonsulenten på H&M som ikke fortalte han at skjorta han kjøpte er stygg. Han anbefaler bare å sette på My Chemical Romance (ja, jeg vet) og runke i dusjen og akseptere hvor “jævlig tragisk” alt dette er. Universitas grinerunker, men de gjør det uten denne selvbevisstheten. Kanskje det er på tide å gi etter og bli kvitt dette emosjonelle stresset i roen i din egen dusj? Det er pinlig å se på.
Hvis jeg skulle tatt en journalists posisjon i Norges største student(?) avis hadde jeg følt meg bedre med min integritet som journalist hvis jeg fikk betalt for å skrive om kunsten å grinerunke heller enn å plage dem som skriver for å få rabatt på øl på Samfunn(d)et. Selv det hadde vært mer debattverdig enn hva nå enn debattseksjonen til Universitas får betalt for.
