Ritualenes makt
Ritualenes makt
Insendt av Benjamin Alexander Faulkner
Illustratør: Marthe Watz
Et stevnemøte med det hinsides
Når du tenker på ritual tenker du kanskje på kappekledde skikkelser rundt et alter i en mørk steinkjeller. Dette er godt innenfor hva et åndelig ritual kan innebære. Men sekulære ritualer er rundt oss hver dag. Blir en bursdag anerkjent i et sosialt lag, så må bursdagssangen synges. På Samfunnets Generalforsamling synges Åshymnen «Jeg og’n Thorvald». Noe annet hadde vært uhørt. Til og med det å se Gullrekka på fredagskvelden kan gi uttrykk for et slags rituale av nasjonale dimensjoner, der komikere og kjendiser har erstattet presteskapet. Med disse eksemplene til grunn lurer du kanskje litt på hva et ritual egentlig handler om. Det passer godt, for de kjente og skjulte ritualer og skikkene har foreløpig ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. Ås er nemlig fullstappet av de merkeligste tradisjoner. Følg med for et stevnemøte med okkulte stemninger som bringer mennesket til terskelen av det hinsides, f.eks. Graskurs del 2.
Høytidelig stemning samt underkastelse
Det er elskverdig at en akademisk institusjon som NMBU fremdeles faller for fristelsen for et godt ritual i vårt rasjonalistiske samfunn der alt skal gi mening. Immatrikuleringen er en sølt vinskvett som ligger igjen fra eldre dager, da universitetene var dønn seriøse på hva de representerte. Se for deg NMBU som en suveren akademisk republikk, med egne lover og jurisidiksjon, der immatrikuleringen symboliserer studentens underkastelse for institusjonen – en institusjon der studentene og de ansatte var «prester i Minervas tempel», så og si. Dette var det typiske universitetet fram til 1700. I dag er det ikke obligatorisk for noen institusjoner for høyere utdanning å tvinge studenter til å la seg underkaste, men NMBU, som beskriver immatrikuleringen som en «litt høytidelig stemning», synes likevel det er litt stas. En kan til og med tillegge immatrikuleringen en magisk kvalitet.
Fortrylling
Vårt samfunns «avfortrylling» (eng: enchantment) beskrives av sosiologen Max Weber som ‘rasjonalitetens jernbur’. Vi presses til å gi opp troen på det hinsides, det som er på den andre siden av vår observerbare verden. En slags forklaring på hvorfor vi finnes, og hva vi gjør her akkurat nå. Det ‘fortryllende’ kan være alt som gir oss en estetisk opplevelse som gjør en begeistret, beundrende eller fascinert. I blant skjer det uten at du engang vet hvorfor, som om det er noe utenifra som har tvunget fram din reaksjon: Vollskogen om høsten, en god julekonsert i Ås kirke, den gamle eika på jordet, ja – til og med en bedugget kveld på Bodegaen.
«Fortryllelse skaper og rotfestes i forståelser og opplevelser av verden der det er mer til livet enn det materielle, det mulige eller det forklarlige; der filosofiene og prinsippene til vår fornuft eller rasjonaliteten ikke kan drømme om livets totalitet; der de daglige normene og rutinene av det lineære liv og rom bare er en del av fortellingen; og der den kollektive summen av omgjengelighet og tilhørighet på flyktig vis er større enn alle dets individuelle bestanddeler.»
Sosiologen Richard Jenkins beskriver godt det magiske og åndelige som kan skje titt og ofte i våre individuelle livsløp; de øyeblikkene hvor det, på nifst vis, føles ut som at det er noe mer i rommet.
Mentale rom
La oss gå tilbake til immatrikuleringen. Dette spetakkelet som foregår på storplenen foran Urbygningen er som sagt et eksempel på en fortryllende begivenhet. Selv om man ikke anerkjenner opplevelsen som noe særlig berusende og magisk, og heller gleder deg til festen på kveldingen, så representerer fremdeles immatrikuleringen en symbolsk portal inn i et nytt sted i sinnet. I den indre verdenen du lever i, har du nå gått gjennom en triumfbue inn i et nytt mentalt rom som rommer de begivenhetene du vil oppleve. Det er det som er magisk med ritualer: de er landemerker som gjør det lettere å finne veien rundt i topplokkets indre landskap. Om ikke du synes det, så synes i alle fall hjernen din det.
Nakenløp og brente rævhøl
Et annet ledd ved ritualer er ofte en følelse av avmakt. At du er i en totalt ukjent situasjon, og at du er i nåden på de som kan ritualet. Alle de tøysete og riv ruskende gærne ritualene som våre sosiale foreningene engasjerer seg i handler ofte om å gå utenfor sin komfortsone. Hankattenes rævhølforbrenning på Graskurs del 2, Over Rævnes ultraalkoholiserte inntredelseskrav, Sangkoret Lærkens skjulte opptaksriter, Unitys nakenløp og Åsblæstens seremonielle oppvåkningsfanfare i Kringla kl. 0500. Ja, selv linjeforeningen Jordskiftelaget har visst et eget rituale.
Deposisjon
Det er ofte ulike forklaringer fra forening til forening på hvorfor de må gjennom disse ritualene, men bunnlinjen er at det bare er noe alle må gjennom. Det er klart at detaljene i ritualene mest sannsynligvis har endret seg med tiden; kanskje har de blitt mer humane over tid, men poenget er den samme. Det skal være situasjoner som setter deltagerne i en helt ny mental tilstand – de skal «depositeres», eller avsettes fra der de var før. Deltagerne kan derfra posisjoneres inn i en ny identitet og gruppetilhørighet.
Du og din identitet
Det er ingen tvil om at studenthverdagen er som å være på en robåt i en tyfon med bare én åre til disposisjon. Vi er opptatte av identiteter, for det er tross alt den oppfatningen du har av deg selv som fører veien gjennom livet ditt. Identiteten din er ditt moralske kompassnål, men den er ikke statisk. Hvis du en gang befinner deg i en mørk steinkjeller med mennesker i mørke kapper, eller på Storplenen på immatrikuleringen, eller synger Jeg og’n Thorvald i Aud.Max. – da befinner du deg sannelig i Nuet, på en måte du aldri før har sett; og du vil kanskje oppdage noe i deg selv og andre du ikke ante eksisterte.
