Studentlivet med funksjonsnedsettelse

I denne artikkelen kan du lese om resultatene fra spørreundersøkelsen Tuntreet sendte ut om hvordan det er å studere med en funksjonsnedsettelse på NMBU, samt intervjuet med Emilie Naphaug og hennes historie.

Journalist: Marianne Skolbekken

Fotograf: Emilie Reistad

Illustratør: Rebecca Rehell Øistad og Victor Talgø Syvertsen

Kan du fortelle litt om deg selv og hvorfor du er engasjert i denne tematikken? 

«Ja, hei, jeg heter Emilie Naphaug, er 25 år og går vann- og miljøteknikk på femte året. Jeg er engasjert fordi jeg har egne erfaringer med å gå fra å være funksjonsfrisk til varig funksjonshemmet. Det gjorde at jeg opplevde en tøff overgang i studenttilværelsen. Jeg har hovedsakelig forflytningsvansker og bevegelseshemning. Det vil si at jeg behov for krykker, og noen ganger rullestol. Personlig har jeg følt på ensomhet, og lurer på om andre har følt på det samme. Finnes det andre på NMBU som har en form for funksjonsnedsettelse? Har de opplevd utfordringer? Er det noe som bør snakkes mer om? Hva er allerede bra på NMBU? Jeg håper at denne spørreundersøkelsen, og dette intervjuet, kan bidra til mer synlighet og fokus på disse spørsmålene.» 

Tilrettelegging og forbedringspotensialet

Syv studenter med ulike funksjonsnedsettelser svarte på spørreundersøkelsen. Antallet svar kan dessverre ikke sikre et representativt bilde, men kan likevel gi oss et visst innblikk. I undersøkelsen svarte de på om de opplever at NMBU gir dem tilstrekkelig med tilrettelegging. Her var det flere som trakk frem det positive med mulighet for ekstra tid på eksamen, samtidig som studenter med nedsatt hørsel fortalte at enkelte forelesere ikke vil bruke mikrofon.  

Da jeg spurte Emilie om det samme, svarte hun: «Både ja og nei. NMBU er gode på universell utforming, og det er mye som er bra med å studere ved NMBU. Byggene er veldig rullestolvennlige, med unntak av noen tunge dører. Obligatoriske feltturer har derimot vært problematisk, med manglende tilrettelegging og informasjon. Jeg spurte etter konkret informasjon som hvor langt vi skal gå og hva slags underlag det er: asfalt, gress osv. Det er ikke alltid jeg har fått svar, eller god nok tilrettelegging, slik at jeg kunne få tilgang på samme materiale og undervisning som andre i klassen.» 

På spørsmål om hva som kan forbedres ved NMBU svarer Emilie: «Ja, de kunne kanskje blitt enda bedre på den individuelle tilretteleggingen. Det er en person, Bodil Norderval, som jobber med blant annet universell utforming, som har hjulpet meg mye. Så det hadde vært fint med flere ressurser til slike kontaktpersoner. Hun fortalte meg blant annet at SiÅs vurderte å opprette et fond til studenter med ulike funksjonsnedsettelser, men det ble ikke vedtatt. Jeg håper det blir revurdert.» 

Andre studenter etterlyser flere 10-poengsfag, istedenfor 5-poengsfag, på spørsmål om hva som kunne forbedres. «Mindre obligatorisk og mer frihet, mer info om hjelpemidler NMBU tilbyr og mer økonomiske ressurser til tilretteleggingskontoret.» Det svaret som gikk igjen desidert mest var kommunikasjon av rettigheter og tilrettelegging. 

Kommunikasjon og rettigheter

Emilie beskriver det som «å være en kasteball mellom SIT, tilretteleggingskontoret, fastlegen og NAV» i forsøket på å finne ut av rettighetene sine. Videre forteller hun at hun opplevde det som «enkelt å nedprioritere meg og bare gi ‘problemet’ videre til noen andre. Jeg ble veldig alene med alt.» Dette er hun ikke alene med å føle på. Alle fra spørreundersøkelsen svarte «nei» på spørsmålet: Opplever du at NMBU har kommunisert hvilke rettigheter du har som student med funksjonsnedsettelse på en god og tilgjengelig måte?  

Å finne ut av hvilke rettigheter man har, er det en som beskriver som «merarbeid for studenter som i utgangspunktet må bruke mer tid grunnet vanskene sine». Forelesere og andre ansatte bør dessuten øke kunnskapsnivået og forståelsen, og ta mer initiativ overfor studenter med spesifikke behov, slik at studenten selv slipper å finne ut av mulig tilrettelegging. I spørreundersøkelsen var det for eksempel folk med diabetes som ikke fikk nok informasjon om mulighetene for å spise og drikke når det undervises på lab eller feltkurs. Eller studenter med dysleksi som selv har måttet finne ut hvordan få ekstra tid ved eksamen, i etterkant av eksamensperioden.  

Tips og råd

Det er dermed ikke rart at felles for mange av studentene som svarte på undersøkelsen, og Emilie selv, er ønsket om å dele informasjon som kan hjelpe andre. Her er en liste med gode tips fra dem: 

Bli med i Dysleksi Follo, et nyoppstartet faglig og sosialt nettverk for studenter med dysleksi, dyskalkuli og spesifikke språkvansker (er også veldig åpne for andre med ulike funksjonsnedsettelser) 
Har du nedsatt funksjonsevne som gjør at du ikke kan jobbe ved siden av studiet, har Lånekassen et ekstra stipend. 
Utdanning.no har en oversikt over mulighetene/rettighetene på de ulike studiestedene i Norge.  
Universell.no har en liste med kontaktpersoner for studenter med funksjonsnedsettelse ved hvert studiested.  
Tilretteleggingskontoret på NMBU. Kan ta hånd om offisielle søknader for både undervisning og eksamen (trenger legeerklæring) 
NAV: Arbeids- og utdanningsreiser (for de med behov for transport).  
Ta kontakt med emneansvarlig og studieveileder dersom du har spesifikke behov. De kan kartlegge utfordringer og finne løsninger. Vær gjerne tidlig ute.   
Om du har flyttet langt hjemmefra, anbefales det å bytte fastlege til en i Ås, for å slippe potensiell lang ventetid på legevakta.  
NHFU (Norges Handikapforbunds Ungdom). Sosialt nettverk som kan tilby informasjon og støtte.

Apropos sosialt nettverk, så er det kanskje en ide å lage et for studenter med funksjonsnedsettelse på NMBU. Flere svarer i undersøkelsen at de ønsker det, og enkelte svarer at de ofte føler seg ensom/ekskludert på grunn av sin funksjonsnedsettelse.  

Til slutt, Emilie, så lurer jeg på om du har noen ekstra lifehacks du vil dele med andre studenter i liknende situasjoner? 

«Når du legger deg om kvelden, prøv og si ‘Jeg er stolt av meg selv.’ Det kan være stort og lite, som at du stod og lagde mat til deg selv. For mange er det en selvfølge, det er helt normalt. Men hva som er normalt er forskjellig fra person til person. Også ta et øyeblikk og tenk over hvor fantastisk og fascinerende kroppen er. Alt den gjør for deg uten at du tenker over det, som at den pumper blod og evner å tilpasse seg nye miljøer.» 

Kommentar fra NMBU, ved studiedirektør Ole-Jørgen Torp

Først må jeg si at jeg er glad Tuntreet tar opp dette viktige temaet (…) Tilbakemeldinger er viktig, fordi det øker kunnskapen og bevisstheten. Jeg er også glad for at Emilie opplever at hun har fått god hjelp. Så tar vi på alvor tilbakemeldingene her blant annet om at det kan være vanskelig å finne informasjon om rettigheter. Det finnes blant annet informasjon her og her.

NMBU opplever et økende behov for individuell oppfølging og behov for mer tilpasset tilrettelegging. Dette er en viktig oppgave som må få økt oppmerksomhet fremover, men at det også krever tilgjengelige ressurser. Rektor vedtok i 2021 en handlingsplan for universell utforming og styrking av læringsmiljøet 2021 – 2026. Den angir prioriterte innsatsområder med aktiviteter og tiltak, og skal rulleres i 2023. Til hver aktivitet/tiltak defineres hvilke enheter (fakultetene og/eller avdeling) som har hovedansvar og medansvar for å sørge for at disse konkretiseres ytterligere og følges opp slik at delmålene nås. Læringsmiljøutvalget (LMU) har det overordnede ansvaret for å påse at fakulteter og avdelinger følger opp delmål og tiltak (helse og tilrettelegging, universell utforming). Vi har stort fokus på dette, men kan alltid bli bedre.

Kommentar fra SiÅs om fondet nevnt i artikkelen, ved fungerende administrerende direktør Pål M. Løken

Hei, Jeg vet ikke hvilken sak om evt fond du viser til, så dette må jeg ha mer info rundt hvis jeg skal kunne si noe.