HVA F**N GJØR DU PÅ SCENA EGENTLIG?

Skribent: Celine Våga

Web-distributør: Martha Evensen

Scena er rigget til, skuespillerne er nervøse og bandet står klart. Det er duket for foreningsrevy i kveld. Salen er forhåpentligvis full og stemningen god. De aller fleste av oss i salen er klare for å nyte kveldens show, men det er en gruppe mennesker i salen som gjør seg klar for noe helt annet.

De fleste foreninger bruker store ressurser og mye tid på å fremlegge en revy for sine medstudenter. Det skal skrives, koordineres, finnes opp, løses og organiseres et helt økosystem av kreative ablegøyer og sketsjer. Innsatsen kan være så som så på scena, men vi kan ikke underkjenne at de som står på scena virkelig har hatt litt is i magen. De har stått og fremført, kanskje for den enkelte helt på den andre siden av komfortsonens tykke, trygge vegger. Og de som har organisert revyen skal virkelig få sin heder. Tenk å styre og stelle med en gjeng venstrefota bavianer i en uke (eller mer). Og vi kan da ikke glemme bandet som har stått i rampelysets solstek hele kvelden. Det er da helt på sin plass når teppet faller at kveldens underholdning skal applauderes og skryt fås.

Men det er her skipet støter mot isfjellet og hele sulamitten synker. I den gylne stunden hvor heder og ære skal overrekkes med applaus, kuppes scena. Om de er invitert eller ikke aner jeg ikke. Men det jeg vet er at denne gjengen ikke har svettet foran rampelyset, eller sunget sure toner, eller koreografert den klønete valsen eller slått på trommer til ørene blødde; i hvertfall ikke under kveldens show skal det sies. Men på scena står de nå mens teppet faller og applausen hagler. Hva som er poenget med et slikt kupp er ikke godt å vite. Er det ment som en “Se på meg! Ikke glem at vi også eksisterer!”, eller at de rett og slett så det som høyst nødvendig å stjele rampelyset fra de udugelige skuespillerne, sangerne og trommisene?

Jeg håper for all del at dette kuppet er planlagt og avklart med foreningen som holder revyen, og at det faktisk er et poeng med å ta over scena. Det er den eneste forklaringen som ikke er helt ræv. For hva faen skal du ellers opp der for? Kanskje det kan kalles for ‘tradisjon’ i visse kretser. Men kanskje det er på tide å legge denne typen tradisjon på hylla på lik linje med hvalfangst og pannekaker til tomatsuppe.

Min applaus går til gitaristen som spilte helt sinnssykt bra i kveld. Eller også til den skuespilleren jeg så bli så god når han først ble varm i trøya. Den er ikke til deg som dro deg opp på scenen i siste øyeblikk kun fordi du så anledningen til det. Å kuppe scenen idet bandet skal takkes for kveldens innsatts er ytterst unødvendig, og så utrolig ødeleggende for de som faktisk har lagt ned en innsats i kveld. Applausen er ikke til deg, så kom deg tilbake til setet ditt i salen der du hører hjemme.