SI OPP MEDLEMSKAPET VED SAMFUNNET, DET ER PÅ TIDE Å STREIKE!
SI OPP MEDLEMSKAPET VED SAMFUNNET,
DET ER PÅ TIDE Å STREIKE!
Journalist: Tobias Waage Bremnes
Illustratør: Signe Aanes
Web-distributør: Martha Ingeborg Evensen
Det er et faktum at det gode studiemiljøet ved NMBU skyldes at studentfrivilligheten står såpass sentralt. De fleste av oss er medlemmer av Samfunnet, og engasjerer oss i alt fra å jobbe i baren til å være journalist eller fotograf. Likevel så ønsker jeg nå å oppfordre hver og en av dere til å si opp medlemskapet deres i protest.
… Neida, jeg mener ikke at vi faktisk bør si opp medlemskapet vårt på Samfunnet, men jeg er derimot sint på politikerne våre for hvordan de behandler frivilligheten. Til tross for at det i fjor var frivillighetens år, der samfunnet skulle takke de som arbeider uten lønn for å gjøre verden til et bedre sted, så var det få nye forslag om å løfte frivilligheten.
Tvert imot fortsetter man å pålegge frivilligheten oppgaver. Det males gjerne et glansbilde av frivilligheten, men bak fasaden av lykkelige barn som selger hjemmelagd eplekake, skjuler det seg en mørk realitet. Frivilligheten er ikke lenger frivillig. Det som tidligere var ment som godhjertede supplement til det offentlige, har nå blitt en dårlig kompensert nødvendighet for mange prosesser i samfunnet vårt. Stadig oftere lemper politikere oppgaver over på frivilligheten, uten at man belønner eller finansierer arbeidet.
Et eksempel på dette er artsregistrering. Det er kommunene som har ansvaret for forvaltningen av arealene, og det er de som bestemmer hva som bygges og hvordan det skal bygges. Ofte er det store interessekonflikter, og som oftest mellom vekst og vern. Det er flere eksempler jeg kan trekke frem, men en betent sak fra Ås er nedbyggingen av Vollskogen for å få på plass flere familieboliger.
En av forutsetningene for å kunne forvalte på en god måte, er å ha tilstrekkelig med kunnskap om arealene som forvaltes. Likevel så er det alt for lite informasjon om arter og hvordan de har utviklet seg over tid. Dette er helt sentral informasjon for den offentlige forvaltningen, men dessverre foregår artsregistreing hovedsakelig på frivillig basis.
Østfold Botaniske Forening er et eksempel på frivillige som benytter fritiden sin til å kartlegge og samle inn viktig informasjon. I over 19 år har de kartlagt floraen i Østfold, én kommune av gangen. De har nå fått et tilskudd av Viken fylkeskommune og et oppdrag om å kartlegge hele Viken. Arbeidet de gjør er uvurderlig, og jeg skulle ønske at så omfattende artsregistreringer ble honorert.
Et annet eksempel der det offentlige er helt avhengige av frivilligheten er matservering og underholdning i helse- og omsorgssektoren. Jeg vet at mange gledelig serverer mat til eldre og ikke ønsker noe belønning for det. Likevel mener jeg at det er et stort problem at matservering ofte går fra noe frivillig til en form for tvang.
I helse- og omsorgssektoren jobber du ikke med produkter, men mennesker, som ofte er i en svært sårbar situasjon. Når du vet at de eldre må legge seg sultene dersom du ikke dukker opp og serverer mat, så ender det fort opp med at du må nedprioritere andre viktige ting i livet ditt, for å stille opp ‘frivillig’. Dersom du er i en situasjon at din frivillige innsats er det som er avgjørende for kvaliteten i en institusjon, er det ikke lenger frivillighet, men tvang.
Jeg heier på alle som jobber frivillig for at barn, unge og eldre skal få bedre liv. Men det er på tide at vi erkjenner at vår velferdsstat er avhengig av frivillig innsats. Vi kan ikke akseptere det når frivilligheten må fylle et vakuum som det offentlige ikke klarer.
Det er på tide at frivilligheten sier ifra, og at politikerne lytter. Det er på tide at de som tar på seg samfunnsansvar uten betaling, blir anerkjent og belønnet. Det er på tide at politikere slutter å se bort fra dette problemet og begynner å handle. Vi kan ikke tillate at den norske modellen med frivillige som supplement blir en unnskyldning for ansvarsfraskrivelse. Frivillighet skal være et tilskudd til, ikke en erstatning for, offentlige tjenester. Hvis vi ikke tar grep nå, risikerer vi å ende opp som den amerikanske velferdsstaten; der frivilliges innsats i kulturlivet, skolen og eldreomsorgen tar over ansvaret til det offentlige. Der frivillighet ikke er et valg, men en nødvendighet og et ansvar.
Vi skal ikke melde oss ut av Samfunnet eller slutte med frivillighet, men det er nødt til å bli slutt på at frivilligheten pålegges arbeidsoppgaver som velferdsstaten egentlig burde gjort. Dugnadsånd og frivillige som stiller opp for idrettslaget sitt er viktig, men man kan ikke forvente at velferdsstaten vår skal driftes på frivillig innsats. Da krysser man en grense.
