Det palestinske folkemordet
Det palestinske folkemordet
Skrevet av Vannmelon
Oversetter: Natalie Nazareno
Den 7. oktober, da Hamas angrep områdene rundt Gaza-stripen, ble Israel-Palestina-konflikten satt forrest på både den politiske og medienes dagsorden. Fortellingen som ble presentert var enkel: onde antisemittiske muslimske terrorister mot det gode, engleaktige Israel. Dette stemmer ikke, og her er hvorfor.
“Israel har rett til å forsvare seg selv.”
Denne frasen er blitt ytret til et punkt man kan bli kvalm av. Den brukes for å rettferdiggjøre israelske militærforbrytelser før de har funnet sted, og er det arketypisk verste ved politikk: et blodtørstig hykleri gjemt bak en fasade av sunn fornuft. Til nå har Israel ignorert alle internasjonale traktater som kan gi rettigheter til palestinere, brutt 104 FN-resolusjoner, opprettholdt en blokade rundt Gaza (som er en krigshandling og en krigsforbrytelse), fremskyndt koloniseringspolitikken på Vestbredden, og begått så mange krigsforbrytelser/forbrytelser mot menneskeheten at det nesten er umulig å telle dem. I 76 år har Palestina blitt angrepet, og Israel har vært angriper.
“Det er normalt at den israelske hæren er tøff; Hamas er en voldelig, islamistisk bevegelse.”
Da palestinerne valgte fredelige protester, åpnet Israel ild mot dem. Da de valgte diplomati, løy Israel og brøt sine forpliktelser. Da de streiket, ble de svart med undertrykkelse. Da moderate bevegelser ledet motstanden, ble alt gjort for å mistenkeliggjøre dem. Dersom noen palestinere velger å støtte Hamas, er det først og fremst fordi de ikke har noen annen utvei: man kan ikke forvente at et folk skal dø i stillhet. Den israelske regjeringen bruker Hamas sine angrep som en unnskyldning for ansvarsfraskrivelse, og fremstiller de undertrykte som undertrykkere. Hvis Hamas virkelig var problemet, ville Vestbredden vært et fredfullt fristed for palestinerne: Hamas har ingen makt der.’
“Ubetinget støtte”
Få fraser får det til å grøsse nedover ryggen som denne. Dette er den berømte carte blanche som har banet vei for utallige massakrer gjennom historien. Med Hamas utelukket fra menneskeheten og de sivile satt i samme bås, har USA og EU gitt grønt lys til alt blodbadet. I årene fremover vil de benekte det, spille på ord, manipulere språk og påstå at de ikke visste bedre. Det er vår plikt å huske hvem som støttet massakrene og hvem som var imot dem.
Antisionisme og antisemittisme Hvis du, som meg, er europeer, så vet du hvordan minnet om nazistenes grusomme handlinger stadig hjemsøker oss. Antisemittismen forsvant for øvrig ikke i 1944, og har siden blitt ulovliggjort i mange land. Høyresiden og sionistene har uavhengig kjempet mot det samme målet: å viske ut skillet mellom antisemittisme og antisionisme. Førstnevnte for å oppnå respekt og sistnevnte for å demonisere den palestinske leiren. Det liberale sentrum og de dominerende mediene har gradvis latt seg bli påvirket til et punkt hvor de ikke lenger kan skille mellom antisionisme og antisemittisme. Å forsvare palestinerne er i dag sett på som antisemittisme.
“Alle de store hendelsene i verdenshistorien skjer to ganger… første gang som en stor tragedie, andre gang som en elendig komedie…”
La oss bare si det som det er: Netanyahu er en jødisk fascist. Uansett hvor absurd det høres ut, kommer hans politiske forfedre, i et mørkt hjørne av historien, fra 1930-tallet. Jeg forstår meget godt at det å assosiere en jødisk nasjonalist med noen kan fornærme dem, men jeg sier det ikke som en fornærmelse eller en overdrivelse; det er en observasjon. I ‘jødisk nasjonalisme’ står ‘nasjonalisme’ sentralt, og det er vanskelig å ignorere likhetstrekkene mellom disse etnosentriske doktrinene: fascisme kan ta en hvilken som helst form, men under overflaten ligger de samme verdiene til grunn.
*Et rotskudd er en meningsbærende tekst skrevet av et redaksjonsmedlem i Tuntreet og gir uttrykk for skribentens personlige meninger.
